Iblant lurer jeg på om de rundt meg vet hvordan jeg har det. Eller om det merkes på meg utenfra. Eller om jeg rett å slett får til å stenge følelsene inne. I stressa situasjoner forsvinner jeg litt fra meg selv og kjenner hjerte banker konstant inni kroppen. Jeg veit liksom ikke hvor jeg skal gjøre av meg å vil helst bare sette meg ned å observere alt fra min egen boble. Boblen er trygg og god å sitte inni. Mn i lengden utrolig slitsomt. Litt over to år har gått siden jeg begynte å bli dårlig. Og det tar virkelig på å gå slik. Humøret går opp å ned og jeg føler jeg sitter å kjører berg å dalbane konstant. Jeg blir gal som jeg har sagt så ofte nå at min lille William har begynt å si det i enkelte situasjoner :p
Det å sitte å vente på svar og hva som skal skje når jeg ikke har jobb der jeg jobber nå. Som sagt, jeg blir gal!! Jeg må finne ut det raskt sånn at det går an å se fremover.
Siden da jeg begynte å bli dårlig føler jeg at kontakten med mine venner har blitt dårligere og dårligere. Når jeg er hos de blir jeg sittende og høre på hva de snakker om fordi jeg ikke føler jeg har noe å snakke om uten om sykdom og ting som skjer hjemme eller på jobb. Å det er ikke mye. Jeg prøver så godt jeg kan mn når jeg først drar blir kroppen tømt for energi og ender opp med å legge meg når jeg kommer hjem.. Og jeg har jo to stykk hjemme jeg må tenke på også. Chriss får gjennomgå mye, jeg kjefter og maser og jeg syns tett å slett synd på han noen ganger. På William blir det mye mas og fjas. Siden han er trass nå er det ikke ofte han hører etter mn vi koser oss uansett. Man må jo ha noen utfordringer for at vi begge skal utvikle oss ;)
Marthemor fortjener masse kos og ros over hvor god du er. <3
Hun har hjulpet meg masse md å tenke positivt når jeg ikke har vært i form.
Og selvsagt min familie e noen av de beste <3 mn det veit de så godt selv. ;)
Runder av her før jeg sovner med mobilen i hånden og håper at kanskje noen forstår hvordan jeg har det. Jeg prøver så godt jeg kan !
