2010, midt hardeste år jeg har opplevd på alle mine 22 år jeg har levd..
2. Januar, året starter med en pangstart.. Jeg kan huske dagen som om den var i går ennå.. kl 8 på morgenen våknet jeg for å si hade til min venninne som hadde sovet hos oss i julen sammen sin kjære Aleks(broren til min kjære) Jeg var isåfall oppe å sa hade, jeg kan huske jeg satt meg ned på gulvet og sa til Chriss at jeg hadde litt vondt i magen men tenkte ikke noe mer over det og gikk å la meg i senga igjen fordi jeg var trøtt.. Etter 6 timer med god søvn våknet jeg fordi jeg måtte på do.. Vannet hadde gått, kan huske jeg byttet bukse såfall 3 gang.. Og midt oppi alt dette ringte det på døren og jo det var morfar som hadde bestemt seg for å komme en tur :p Jeg torde ikke å si noe til han så jeg latet som ingenting, da han dro sprang jeg rett til Chriss som fortsatt sov å sa at det skjer ting.. Tror ikke han skjønte meg helt før jeg ringte mamma og svigermor der begge sa jeg skulle ringe til føden.. På føden sa de jeg skulle komme nedover for en kontroll.. Tror vi var ned på sykehuset i 3-4 tiden.. Der ble jeg registrert og sjekket av jordmor. Tror de tok resten av vannet da jeg kom inn.. Etter registrering av baby og meg så fikk vi bare gå slik vi ville , siden jeg ikke kjente noe ennå så bestemte vi oss for å gå litt rundt omkring på sykehuset. Tror det hjalp meg utrolig mye egentlig.. I 9-10 tiden begynte smertene å komme, jeg lå i senga å vred meg i smerte.. Chriss lå atmed og egentlig ikke skjønte hvor vondt jeg hadde det.. Riene varte lenge og hadde lite mellomrom. Tilslutt klarte jeg ikke mer og fikk kjørt meg til et føderom.. Der ble vi møtt av ei kjempe snill jordmor.. Jeg angrer nesten litt for at jeg holde meg så lenge med den smerten på det ene rommet.. Skulle kommet inn på føderommet raskere. Jeg fikk liksom ikke så god kontakt med jordmoren som jeg kunne hatt.. For nemelig etter 10 minutter inne på rommet kanskje så følte jeg en trang til å presse, noe som kanskje ikke var så rart siden hun sa at jeg hadde 8 cm åpning allerede! Jeg har en utrolig høy smerteterskel fikk jeg høre siden jeg hadde jobbet meg gjennom 8 cm uten noen som helst mot smerten.. Inne på føden fikk jeg sånn lystgass, men jeg tror ikke jeg kjente så mye av den for den gjorde meg bare ør i hode og jeg hadde fortsatt like vondt :P
Etter bare noen minutter fikk jeg lov å presse, jordmoren hadde da fått barnelege og andre folk til å komme. Etter kanksje en liten time med presrier ploppet lille William ut. De klipte i det han kom med hode gjennom åpningen siden han kom med hode og ene armen akkurat slik som supermann flyger og med navlesrengen rundt halsen.. Jeg husker ennå hvor mye jeg kauket akkurat i det de klippet.. Det var omtrent vondere enn alt.
Etter fødselen følte jeg meg helt super i form så jeg hoppet ned fra fødesenga og inn i dusjen og slikt.. Skulle nesten aldri gjort det helt alene, ble jo helt rar i kroppen plutselig og holdt på å svime av.. Men nå var dagen her, vi hadde blitt foreldre og det så vi virkelig fram til..
Småbarns foreldre tilværelsen var hardere en jeg noen gang hadde tenkt meg.. Våkennetterne hadde startet, vi kunne fort bytte på å være våken, jeg sov om netterne og Chriss sov om dagene.. Så ja livet var hardt som nybakt mor. Hvordan Chriss hadde det er jeg litt usikker på men det så ut som han taklet det ganske bra, jeg dermed slet litt.. Jeg gråt når William gråt og jeg kunne fort bare sette meg ned å gråte uten grunn.. Når jeg tenker på det i ettertid så lurer jeg på om jeg har hatt et lite snev av fødselsdepresjon.. Vi gikk jo gjennom litt da William var liten.. Husker da William var 2 måneder fikk vi beskjed fra de vi bodde hos at vi måtte ut innen juni.. Greit nok at det var i februar hun sa fra slik at vi hadde godt med tid til å finne en ny leilighet men jeg ville egentlig ikke flytte i det hele tatt.. Vi bodde jo i en ganske greit stor leilighet der det var to soverom og stor leilighet i det hele tatt.. Men nei vi ville komme oss fortest mulig ut for vi hadde ingen planer om å betale mer der siden vi skulle ut.. Tror vi flyttet i slutten av april ca i denne leiligheten vi bor i nå.. Jeg begynte på skolen igjen midt oppi alt det der også, mens Chriss begynte sin tid hjemme med William.. Det begynte å gå litt innpå meg allerede i begynnelsen at jeg hadde begynt alt fortidlig på skolen. Men jeg hadde ikke noe valg, jeg fikk ikke betalt for å gå hjemme pga William var født for tidlig.. Jeg har sikkert kunnet klaget på det slik ble det ikke..
Men det som teller er at jeg klarte å stå, jeg sto på eksamen etter mye tull med at jeg reagerte med å skrike på prøveeksamenen å greier.. Hormonel ennå trur jeg :P
Men jeg sto på skolen å jeg er evig taknemlig over det, selv om jeg har kunnet gjort det mye bedre, det veit jeg at jeg har kunnet gjort.. Men nå har jeg i det minste en uttdanning;) Nå manglet bare lærlingtiden min.. Og den ble såfall hardere enn antatt..
2. August startet jeg min tid som lærling på Ferrista Friluftsbarnehage. Jeg fikk en drøm oppfylt da jeg begynte der.. Men året som egentlig skulle gå problemfritt startet med sykdom allerede i slutten av august.. Tenkte egentlig ikke så mye over det da og ble hjemme i 3 dager for så å dra tilbake igjen.. Men det gikk ikke lenge til jeg ble dårlig igjen.. Jeg dro til legen og jeg fikk høre jeg hadde en infeksjon i kroppen.. Jeg var trett og sliten og alt var helt feil.. Kroppen min takla ingenting.. Jeg dro tilbake på jobb men endte opp hjemme igjen etter bare noen dager.. Tilslutt ble jeg sykmeldt i en hel måned til sammen.. Mange legetimer og formen ble egentlig ikke noe bedre.. Infeksjonen var der fortsatt.. Ting begynte å tære på kroppen nå, jeg ville tilbake på jobb for jeg var lei av å være hjemme.. Jeg dro tilbake til jobb og plutselig igjen ble jeg dårlig igjen.. Nå var jeg sålei at jeg omtrent gikk på en liten psyksik knekk, det var hardt å være så sliten og klar og dårlig rett å slett.. Denne uka som var forje uke forresten var jeg til lege og legevakt omtrent vær dag, formen var helt bedriten.. Og CRPen steg for vær gang jeg var der.. På fredagen ble jeg lagt inn på sykehuset på infeksjonsavdelingen.. Der ble det tatt tonnevis med prøver men alt de fant ut var at jeg hadde et adenonvirus i halsen og trøske (slik som spedbarn ofte får) i halsen.. Så da ble det tabletter mot trøsken og masse intravenøst.. Jeg hadde ikke fått i meg mat eller væske den uken jeg var dårlig.. Greit nok jeg ble bedre.. Nå sitter jeg hjemme egentlig som et spørsmålstegn, CRPen har gått ned fra 130 til 19.. Det er stor fremgang.. Men på mandagen skal jeg begynne å jobbe igjen.. 30% friskmeldt, det er vel snakk om 3 halvedager den uken.. Og legen min sa jeg omtrent måtte gå med munnbind viss det var noen syke barn i barnehagen.. Oppi alt dette klarte William også å få øre og halsbettennelse 2 ganger på 2 måneder.. Håper han holder seg frisk fremover nå så blir alt bra..
Men sånn egenltig så er det store spørsmålet hva er det som feiler meg ? Immunforsvaret mitt er tydligvis ikke på sitt beste..
Jeg å William håper på et bedre friskere liv fremover..
