det samme gamle, men muligheter for noe nytt...

Hva skal man si? Som overskriften sier, ikke mye nytt på fronten, har vært smådårlig i to uker nå, er liksom ikke dårlig dårlig nå, men utrolig sliten, jeg sovner hele tiden, sliter med å komme meg opp og kroppen takler ikke så mye på en dag. Så jeg prøver å ta dagene som de kommer og gjør ikke alt for mye om dagene for da veit jeg det slår ut.. Vært til legen 3 ganger de to siste ukene, er en student som har tatt over meg, sitter hos henne 1 time vær gang.. Hun graver og styrer og ser egentlig ut som et spørsmålstegn noen gang..

Tror legen min har gitt meg litt opp eller prøver å finne ut hva som egentlig feiler meg ved å teste ut litt studenter og slikt. 

Kan ikke telle på hånden hvor mange prøver jeg har tatt ned på legesenteret men for å si det sånn er blodåren på ene hånden sånn passe ødelagt etter all de sprøyte stikka.. Nesten litt teit når jeg sitter der å de spørr om det går bra, "joda" svarer jeg " dette er jeg vant til." Man kan nesten tro jeg er sprøyte misbruker.. Men neida bare dårlig litt for ofte.. Det hele begynte jo i fjor rundt august, jeg hadde nettopp begynt lærlingtiden min på en hærlig barnehage.. Søskenbarne mitt gikk der å det var hærlig å møte han vær dag på jobb ;) Men ukene gikk og jeg ble dårlig etter 3 uker i barnehagen, feber og infeksjon i kroppen.. Jeg dro til legen og ble sykmeldt for førstegang..  Husker ikke hvor mange ganger jeg ble "frisk", men det var ikke mange ganger for en liten infeksjon i kroppen hang altid igjen.. Å den lille infeksjonen var nok til å sende meg ned i bakken og bli syk igjen.. Slik forsatte det og jeg fikk antibiotikakur på antibiotikakur, tror vi var oppe i 6 kurer på bare 5 måneder.. Noe som ikke er bra for kroppen selvsagt. Men overlevde det.. Jeg fikk selvsagt frikort hos legen etterhvert og var på utalig med legebesøk.. Sikkert mange av de besøkene var det ikke noe vits at jeg var der, men jeg var så sliten og klar av det å være syk at jeg måtte ha noen å syte eller rett å slett prate med..
I oktober ble Jeg innlagt på sykehus i ei helg, Jeg hadde nesten ikke spist å ei uke og fikk intravenøst med væske for å få meg i form igjen.. Formen ble bedre mens så var det på han igjen..

Nå ble det snakk om at vi måtte begynne å tenke på at jobben jeg jobbet med nå var ikke bra for meg.. Jeg hadde så å si ikke vrt frisk på et halvår og man kan tenke seg det å gå syk og i tillegg ha en gutt på nesten 1 år og en kjæreste som jeg måtte ta vare på.. Jeg gikk på mange psykiske knekker der jeg gråt å gråt. Men jobbet meg oppover hver gang..
I Januar begynte jeg å jobbe på skole,  å man kan si det sånn.. Jeg er utrolig heldig over å ha fått denne jobben og at jeg får jobbe med de hærlige kollegaene.. De ser det på meg når jeg er dårlig og når jeg blomstrer har jeg det bra.. Ukene gikk og jeg ble fortsatt dårlig.. Etter å ha vært på sykehuset hos infeskjonslege og på Aleris ble jeg sjekket i halsen igjen og joda, der var det vist mandelrester.. De ble fjernet relativ gangske kjapt og nå ble jeg bedre igjen. Jeg begynte å jobbe mer og har jobbet mg opp fra det å være sykmeldt lenge i mange prosenter til å jobbe 70 prosent.. Det har jeg gjort lenge nå og det går faktisk bra.. Men i det jeg blir dårlig så går energien helt ned og jeg har så vidt energi til å være mor. og da må man prioritere det..
Det har vært tøft det siste året for å si det slik, men jeg fikk høre sist jeg var på legekontoret at det var en prøve som var høy og at det kanskje kunne være svaret til alt.. Viss ikke ble jeg sendt til infeksjonslegen igjen.. Så det er et lite lys i tunnelen som jeg håper på å se mer av.. Eller i det hele tatt komme meg ut av den mørketunnelen og se mer av lyset ;)

 

Men jeg sitter igjen med noen spørsmål..

Hva gjør jeg når jeg har vært sykmeldt i et år og ikke trur jeg fungerer i 100% med det første?

Hva har jeg krav på som lærling ?