Fra svangerskaps diabetes til diabetes 1

Huske dagen like godt som om den var i går. Jeg hadde følt meg dårlig ei uke. Ikke at dette var nytt, men jeg drakk veldig mye vann og var tørst hele tiden.
I denne tiden jobbet jeg cirka 50 % på en SFO i nærheten. Nå man jobber femti prosent jobber man bare noen timer om dagen.. De få timene jeg jobbet drakk jeg omtrent en liter vann. Jeg var ofte inn å tok meg et glass vann for så å gå ut igjen og så inn. Det var skikkelig ille en vending.
Men hvem tenker at det var diabetes 1 jeg hadde fått?
Nå hadde det vært snakk om at jeg hadde fått diabetes 2 etter jeg hadde svangerskaps diabetes da jeg var gravid, men det er jo ikke det samme som diabetes 1. 

Kroppen min hadde sluttet helt å produsere insulin. 

Denne uka var uken 17. mai var. Husker jeg rett så var 17.mai på en fredag i fjor .

Den 16.mai 2013 var jeg hos legen, enkelte tror kanskje jeg bare drar til legen for å være litt hypokonder. Men etter jeg ble syk i 2010 har jeg fått beskjed om å dra vær gang jeg blir dårlig. For å dokumentere de om noen andre leger lurer, eller om nye symptomer dukker opp.
Til legen jeg dro og tok de faste prøvene som crp og senking. Disse var som alltid forhøyet, men siden jeg hadde vært så tørst i et siste så testet de blodsukkeret mitt med det samme. Jeg har jo hatt høyt blodsukker før, men ikke så høyt som denne gang.
Apparatet de hadde blinket omtrent "high". Jeg ble tatt inn av legen igjen og der ble det sendt henvisning til sykehuset med en gang. Mens de hadde analysert prøvene så hadde legen også ringt AMK-sentralen og spurt om råd. Jeg ble sendt ned til sykehuset uten egentlig å vite hva som ventet meg.
Men dette ble til en av mine første timer nede på Endokrinologi avdelingen på sykehuset, og ikke min siste.  Der møtte jeg en bergensk diabetessykepleier som gå meg en penn med insulin i hånda å sa " trekk ned buksa så skal jeg vis deg hvordan du setter sprøyta, etterpå hiver du spissen i bossen".
Jeg sto der som et spørsmåltegn. Men forsto raskt hva jeg måtte gjøre.
Dette var jo ikke min første sprøyte for jeg tok insulin den siste tiden i svangerskapet med William så jeg viste jo hvordan jeg skulle sette den.. Men jeg var virkelig ikke klar for å sette sprøyter resten av livet. I begynnelsen satte jeg langtidsvirkende insulin om morgen og kveld også måtte jeg sette hurtigvikende insulin til vært måltid. Etter en god stund med dette så husker jeg selv at dette var ikke slik jeg ville leve rett å slett, å være avhengig av å ha med sprøyta, spissene og alt vær gang jeg gikk ut av huset. På jobb måtte jeg gå på et eget rom for å sette sprøyte. Hvem vil vel holde på slik?
Da det hadde gått en måned eller to ble jeg innkalt til oppfølgningstime. Siden dette var så nytt passet de godt på meg. Jeg følte meg veldig ivaretatt på sykehuset. Men jeg likte ikke tanken på å sette sprøyter på meg selv. Magen og lårene så ut som ei nålepute og jeg så ikke bra ut. Enkelte ganger gikk jeg uten å stikke meg pga at jeg ikke ville gjøre det foran andre mennesker. Og dette førte da til høyt blodsukker og dårlig form.
Det var da jeg fikk vite at man kunne søke om å få insulinpumpe. Tenkte selv i starten at dette var det jo bare gamle folk som brukte, men nei dette var faktisk noe for meg. Jeg fikk time hos en diabetes lege og han sa ja med en gang.

Blodsukkermåleren (som anbefales til alle med
diabetes 1) og insulinpumpen min.

Så her sitter jeg, med min "fine" insulinpumpe som kommer til å være min venn resten av livet. Kommer nok til å prøve å oppdatere den mest mulig om jeg får muligheten til det, men det vil tiden vise.

Tror ikke jeg kommer til å gå tilbake til sprøytene seinere i livet for pumpen gjør alt så mye enklere. Nå kan jeg faktisk gå en tur til venner og familie uten å tenke på å ha med meg sprøytene mine. Eneste gangene jeg har med et ekstra par sprøyter er om jeg drar litt lengre bort fra huset, når jeg veit at jeg blir bort en hel dag så har jeg noen ekstra sprøyter i veska. Men det å ha friheten til å ikke tenke på at man har diabetes er utrolig godt.

Man føler seg friskere når man slipper å tenke på den en gang i blandt ;)